| This tree belongs to Kine B. I. and Audun P. M.. |
| | |
Han er nydelig da, han kjæresten min.
Du aaaner ikke, jeg er så forelsket i han
Det har jeg vært siden første gang vi møttes..
Det var helt.. Åh.
Jeg husker følelsen inni meg hver gang jeg så han på den samlinga. Den blandingen av sjalusi, forelskelse og lengsel. Jeg hadde lyst til å bare gå bort og klemme han.
Hele tiden.
Også vet jeg ikke helt hva som skjedde. Vi smset en stund tror jeg, og han virket veldig trist. Så jeg ringte han.
da dukket kallenavnet "superstar" opp. Jeg var, og er, helt sikker på at han kommer til å bli kjempekjent på grunn av det fantastiske gitartalentet sitt.
Og etter det så begynte vi å snakke massemassemasse i telefonen og på sms
og jeg elsket det. Jeg følte meg som verdens heldigste jente. Hey, jeg var verdens heldigste jente.
Til han begynte å snakke om ei han var forelsket i. Hun var så nydelig og så fantastisk og så flink å tegne og hun bodde nærmere han og hele pakka. Det gjorde vondt langt inni meg, og jeg.. fikk meg kjærste, for å veie opp for smerten. Ikke at det hjalp, jeg var fortsatt like hodestups forelsket i han, og var innom facebooksiden hans minst en gang daglig.
Og han jeg var sammen med da ble en total drittsekk etter noen måneder, men jeg måtte liksom klamre meg fast, i ren frykt for å bli helt alene om jeg dumpet han, for han tvang meg til å bryte all kontakt med alle venna mine - inkludert han som nå er kjærsten min.
Så var jeg helt randomly på besøk hos ei venninne, etter å ha dumpet han drittsekken, som bare uten videre begynte å snakke om han som nå er kjæresten min. "Han er skikkelig søt nå" sa hun. Jeg hadde lyst å svare "Jeg vet." men jeg så bare dumt på henne og sa "hvem?"
Så gikk hun inn på Facebooksiden hans og jeg sa "Oh, vi var ganske gode venner en god stund." Da sa hun "RING HAN!" Og jeg sa "er du gal?"
"Ja" sa hun og lo, fant nummeret hans på facebooksiden hans, trykket det inn på mobilen min og trykket ring.
Jeg tok telefonen fra henne rett før han svarte.. Han hørtes usikker og skeptisk ut. bare.. "Ehrrm.. Hei?" Og jeg smeltet. Jeg visste at jeg ville være hans fortsatt, og jeg kunne ikke annet enn å le. "hei! Det er Kine. Husker du meg?" .. Da lo han og svarte "selvsagt husker jeg deg."
Vi snakket litt, også måtte jeg legge på fordi det ble fullt av folk der jeg var. Jeg ringte han igjen dagen etter. Og dagen etter. Og dagen etter. Plutselig snakket vi nesten hver dag. Neste hele tiden.
Vi ble enige om at han skulle komme hit på sommerleir, først.
Så hadde en av oss (les: Jeg) en god ide om at han skulle være her ei uke ekstra etter sommerleiren, på besøk hos meg.
Lite visste jeg at de ukene kom til å bli de to mest fantastiske ukene i hele mitt liv.
Ukene og månedene gikk, og endelig var dagen der. endelig var minuttet der, endelig var øyeblikket der; Endelig var han her.
Jeg så han når han kom av flyet, og jeg.. klarte ikke la være å smile. Så ble jeg litt usikker og redd, tenk om følelsene mine for han kom til å ødelegge noe?
Jeg tok heldigvis feil.
Han kom inn, vi sa hei, jeg lo og klemte han. Han slapp først, og jeg hadde egentlig lyst til å bare holde han fast og aldri slippe, men.. han måtte jo få henta bagasjen sin.
Vi gikk bort til bagasjebåndet, pulsen min hamret og jeg klarte ikke å ikke smile. Han var endelig her. Så kom panikken igjen. Tenk om han ikke likte meg? Jeg hadde litt.. Svingninger kan man si.
Bagasjen kom, og jeg hjalp han bære den ut i bilen, der superpappa ventet.
Så kjørte vi ut til leirstedet. Jeg husker nesten ingenting av det, jeg tror jeg var så godt som rusa på livet eller noe, alt jeg husker er at jeg var glad, og at han og pappa kom godt overens.
vi kom oss trygt frem til leirstedet, og herregud så godt det var å være tilbake der. Sommerfryd. Verdens vakreste sted. Jeg føler meg så utrolig hjemme der, jeg kjenner hver eneste lille centimeter av plassen. Så godt som, i hvert fall. Petter og de andre hadde kommet allerede, så jeg løp bort og klemte dem. De klemmene var ikke halvparten så gode som den jeg fikk på flyplassen, men..
jeg var endelig hjemme.
Home is where your loved ones are, er det noen som sa. Jeg var definitivt hjemme.
Jeg snudde meg og så mot han herlige gutten jeg hadde vært og henta på flyplassen, han sto og snakket med superpappa, så jeg regna med han klarte seg fint.
Jeg ble med leirbestyreren og de andre på en kjapp omvisning av favorittstedet mitt, inkludert en briefing av hvordan ting skal gjøres og sånt, så fikk vi etterhvert løfta bagasjen opp på trappa og sendt superpappa hjem. Hans klem var nesten like god som den jeg hadde fått på flyplassen - fordi det var superpappa.
Hva som skjedde videre det.. Er jeg rett og slett ikke sikker på. Jeg husker det så dårlig, fordi hodet mitt husker de beste tingene best.. Men på ingen måte i kronologisk rekkefølge.
Som når han snakket i søvne og sa at han var forelsket og at hun han var forelsket i var så søt og nydelig og fantastisk, og jeg bare ble mer og mer sjalu, til han sa "Kine vel" som om han svarte på et spørsmål. Det ble første gangen jeg kysset han, men det visste ikke han, for han sov.
Det første skikkelige kysset, åh. Jeg måtte gå og ordne noe, og jeg ville virkelig ikke gå, satte meg opp og sa "Jeg er snart tilbake, okei?" Så sa han "mm.." og så skikkelig trist ut, og jeg bare.. hoppet på han og kysset han, lenge. Til jeg stormrødmet, trakk meg unna og sa "eh, unnskyld." Da.. lo han og kysset meg. Igjen og igjen, til han slapp taket og sa "Gå nå.". Huff, jeg er så forelsket. ♥ |
|
|
