| | |
Ekte trær er store. Kraftige. Trygge. Evige. Vakre. Disse trærne blir sett på, folk lurer på hvordan de har blitt sånn.
Mamma har aldri skjønt min evige facinasjon for trær, men her er den. Kort beskrevet. Man finner trær i alle former og størrelser og på de mest utrolige steder, akkurat som med kjærlighet(en).
Jeg trenger ikke egentlig skrive noe her for å beskrive hva jeg føler for Thomas. Han vet det og jeg vet det, og det holder, vi trenger ikke male det ut for verden. Vi trenger ikke en klissete internett-tekst for å snakke om følelser.
Allikevel vil jeg skrive noe. Jeg velger å sammenligne forholdet vårt med et tre, og da ikke fordi dette er en eneste stor skog og det passer bra, men fordi at de vakreste trærne er de som alltid har stått der og som gir deg en følelse av at de alltid vil stå der. Forholdet vårt har ikke alltid eksistert, men jeg har på følelsen at det ikke vil ende. Alt begynner et sted. Det neste året kommer ikke til å bli lett for oss, for det blir mer avstand mellom oss, men hva slags tre lar seg rive ned av litt uvær? Hva slags tynt, pistrete, svakt tre er det som lar seg rive i stykker av litt vind? Ikke vårt, jeg skal passe på det, holde det oppe og på plass.
Treet vårt har akkurat begynt å gro, det er enda på babytre-stadiet,og allerede står det støtt. Dette er bare begynnelsen.
Om et år vil det være større, sterkere. Hele tiden større, hele tiden sterkere. Trær og forhold trenger noe for å fortsette å vokse. Forhold krever(dessverre) mer arbeid enn trær, men det er ting jeg er villig til å legge i forholdet vårt, fordi det er verdt det. Skal gi forholdet rom for å vokse, heletiden.
Jeg elsker deg, Thomasmin. |
